Okokok. New Order avsluttet igjen med verdens beste låt. Med kombinasjonen av fussgitarer, melankoli og synthelektronikk ljomer «Love Will Tear Us Apart» over parken. «Joy Division Forever». Gjengen er tilbake til begynnelsen. Dag én er over, festen har så vidt startet. Selv om veteranene er gamle og seige, og kanskje hadde en smule for stor distanse til publikum, var det virkelig her festen skjedde i dag.
Solen var på vei til å gå ned, mens folkemengden vokste foran hovedscenen i Sofienbergparken. Det virket ene og alene som mange hadde møtt opp kun for å se legendene de hadde blitt lovet i kveld.
Mens bandet entrer scenen, glir musikken over i noe man kan kalle estetikk. Det er kunst på høyt nivå når den suggerende bassen dundrer over folkemengden akkopagnert av den trillende synthen vi alle får gåsehud av. Bernard Summer vet hvor nerven sitter hos publikum. Med mimrete låter på løpende bånd trekker han i alle de riktige trådene. She’s Lost Control, Your Silent Face og Ceremony lyder deilig bombastisk over parken til vill jubel. Dette er låter som drar publikum rett tilbake til ungdomstiden.
Gullkorn på gullkorn triller videre utover gresset. Med en diskografi på størrelse med en gigantisk elefant (hvor ikke alt er like bra) har de plukket ut det aller beste av det beste. Publikum er blitt ett eneste stort dansende vesen sammensveiset av glede, svette og gjørme. New Order styrer dette vesenet med stødig hånd gjennom hele konserten og ut i sommernatten. Enda en gang må vi ta av oss hatten, bøye oss i gjørma og kysse den elektriske atmosfæren bandet fra Manchester klarer å lage hver gang de entrer en scene.