Hver uke velger vi i Rubato en ny up-and-coming artist som vi mener fortjener ekstra oppmerksomhet. Rubato Spotlight skal være en plass hvor du kan oppdage og finne nye talenter i musikkbransjen. Denne uken falt valget på den bergensbaserte artisten Jonas Hibiki. Jonas startet å skrive musikk allerede i 5.klasse. Han er kjent for hans moderne soveroms-indie-pop, med jazz-inspirerte elementer og smarte melodiske elementer i produksjonen.

Heisann Jonas! Hvordan har du det om dagen?
– Har nettopp sluppet debutplate. Utrolig deilig å gi ut noe jeg har jobbet så lenge med, men det er også veldig rart å endelig være ferdig. Nå håper jeg at noen gidder å høre på den! Jeg synes iallefall den ble jævlig nice.

Hvordan går du frem når du skal lage en låt? Hva inspirerer deg?
– Har aldri klart å skrive personlig og «seriøs» musikk om noe annet enn triste følelser egentlig, så det er vel det som inspirerer meg. Jeg blir også veldig giret når jeg lager beats eller akkordprogresjoner jeg synes er fete eller som fanger den følelsen jeg prøver å formidle. Før skrev jeg låter på kassegitar, men de siste par årene har jeg skrevet låter foran datamaskinen og tenkt produksjon fra første stund.

Du slapp jo nylig albumet «Big Blue», vil du fortelle litt om det? Hvem ønsker du å nå ut til?
– «Big Blue» er debutalbumet mitt, som jeg ga ut på plateselskapet GEMS i slutten av april. Sjangermessig er det en slags psykedelisk indie. Har brukt utallige timer og alle sparepengene mine på dette albumet, og det er den kuleste tingen jeg noensinne har laget. Fikk heldigvis en haug med flinke folk med på laget.
– Har ikke noen konkrete grupper med folk jeg ønsker å nå ut til – hvis du hører på platen og tenker «dette var bra musikk» så er det deg jeg ønsker å nå ut til.

Hvilken respons har du fått hittil på albumet?
– Godt og blandet. Jeg hører jo selvfølgelig mest fra folk som liker albumet, så det er jo lett å lure seg selv til å tro at «alle» digger det. Nå prøver jeg bare å promotere som best jeg kan, så får vi se hva folk synes etterhvert.

Hvis du kunne hatt med deg en artist på din neste låt? Hvem hadde vært drømmen?
– Hvis jeg skulle hatt med meg en nålevende artist ville jeg kanskje valgt Connan Mockasin eller Thundercat. Hvis jeg kunne gjort en feature med en gruppe hadde det kanskje vært MGMT eller Pond. Hvis jeg kunne fått med meg noen fra graven hadde det kanskje blitt David Bowie. Aller helst alle de ovennevnte i en slags absurd We Are the World-aktig greie.

Vi forstår det det slik at du både produserer og fungerer som dj for broren din Macho (tidligere kjent som MachoMayne). Hvordan er det å jobbe med broren sin?
– For det meste er det utrolig god stemning. Ingenting er kulere enn å spille gigs og mekke musikk sammen med broderen. Det er jo så klart vesentlig lavere terskel for å krangle også, men vi har blitt ganske flinke på å holde stemningen på topp – også etter lange dager i studio eller på turné.

Hvilke norske artister finner vi i spillelisten din om dagen?
– Du finner først og fremst folkene jeg har med meg på albumet. Sara Wolff er aktuell med knallbra EP. leon merluzzo spiller i bandet Fucales, som også slapp en dødsfet EP i vår. Du finner også den nye låten til min bror, som slapp singel samme dag som jeg slapp album og de nye platene til Pom Poko og Orions Belte.

Helt til slutt, en guilty pleasure låt?
– Har ikke en eneste guilty pleasure. Sist intervju svarte jeg Guilty av Barbra Streisand og Barry Gibb på grunn av linjen «we got nothing to be guilty of». Får følge det opp litt i samme gate med den norske slageren På Ringerike Trenger’u’kke Penger av Gro Anita Schønn, men det er jo bare en sertifisert banger fra 1976. Ingen skam i sikte.