Bastille sin dyktighet og energi overdøves (både bokstavelig talt og metaforisk) av et uinteressert publikum som er opptatt av alt annet enn det som skjer på scenen.

Tekst: Ida Strande Ottersen

Svært mange hadde møtt opp foran scenen litt over syv for å oppleve det britiske bandet Bastille. Bandet har vært i gamet lenge allerede, men det er kanskje først de siste par årene at mainstream-Norge har fått øynene opp for de sjarmerende gutta. Det er kanskje også derfor de ble booket til Stavernfestivalen denne sommeren.

 

Det klappes og woo’es en del når bandmedlemmene entrer scenen, men overraskende lite når vokalist og grunnlegger Dan Smith kommer til syne. Jeg spør meg: vet noen her egentlig hvem Bastille er? Svaret på det finner jeg ganske fort ut av, men mer om det senere.

 

Konserten er i kjent filmatisk Bastille-stil delt inn i tre «akter» som også gjenspeiler hvordan deres nyeste album, Doom Days, er lagt opp: den tar oss gjennom en natt fylt med fest, oppturer og nedturer. Skjermen bak scenen brukes flittig til visuelle effekter som komplementerer låtene godt, og mellom hver sang dukker det opp en digital klokke som liksom skal vise hvor sent ute i natta vi har kommet. Det hele fungerer svært godt, og estetikken er veldig «Bastille».

 

Det spilles både helt nye og eldre låter, og bandet gir virkelig alt tatt forholdene i betraktning. Gjennom hele konserten virket det nemlig som at Smith hadde problemer med lyden i øreproppene sine, i at han gjentatte ganger gjorde tegn til lydmannen bak scenen om å fikse hva enn som var galt. På et tidspunkt langt ute i konserten virket han nesten sint der han sto og gestikulerte, halvveis skjult av trommesettet, men likevel gjorde han tilsynelatende alt han kunne for å ikke la det gå utover konsertopplevelsen til publikum.

 

Publikum ja. Det er en egen «akt» i seg selv. Undertegnede sto plassert langt fremme foran scenen – på et tidspunkt med bare én rad mennesker foran. Likevel føltes det akkurat som å stå helt bakerst blant folk som ikke kunne brydd seg mindre om det som skjedde på scenen. En jente foran meg (rad to) sto og sjekket Instagram-stories. To menn direkte bak meg samtaler om hvor de er fra (California) og at de er her for å se Travis Scott (som jeg lærte at er fra Houston, Texas). Når låta Flaws begynner går Smith i kjent stil ut i publikum for å synge deres mest kjente fra debutalbumet. Trodde jeg. Det virker ikke som et eneste menneske rundt meg noen gang har hørt sangen før, noe som overrasker meg siden dette var den sangen de slo gjennom i Norge med i sin tid. Det er ikke før Happier begynner at de rundt meg endelig får fokus til scenen, og i snaue tre-fire minutter er publikum i ekstase. Etterpå er det tilbake til normalen, det vil si mobilsjekking og minglemodus.

 

Det skal sies at publikumet var litt mer med mot avslutningen av det hele. På coverlåten Of the Night får Smith hele publikum til å sette seg ned hele to ganger (for å så reise seg opp og «klikke»), og han klarer til og med (endelig) å engasjere til allsang til en låt fra det nye albumet (Million Pieces) som 95% av de oppmøtte garantert aldri hadde hørt før. Da ble jeg imponert. Det hele avsluttes med Pompeii, og Smith takker og kaller oss for «fucking amazing». Jeg har mine tvil om han faktisk mente dette, men han skal definitivt ha for forsøket. Dessverre klarte jeg aldri helt å kose meg med Bastille denne gangen, og det skal publikummet rundt meg ha takk for. Hadde dette vært deres egne konsert utenom festival (evt. en hvilken som helst annen festival?) kunne det kanskje blitt toppkarakter. Heldigvis kommer Bastille tilbake til Oslo i høst, og kan gi «oss» publikum en ny sjanse.

 

Karakter: 4

Foto: Fabian Fjeldvik