Hvis du noensinne har hørt og vært enig i den velkjente strofen “rock’n roll is dead”, så kan jeg gledelig meddele av pønkrocken lever i beste velgående og at den fikk en norsk gjenfødelse i form av Honningbarnas eksepsjonelle opptreden på Rockefeller 22.10.16.

Tekst: Hege Stene

På arrangementets Facebook side stod det at DJ Purpurrpurple + hemmelig gjest skulle varme opp scenen på Rockefeller. Avsløringen kom lørdags formiddag om at de hemmelige gjestene var den populære bergenske rap-duoen Sushi x Kobe. Da arrangementet ikke ble helt utsolgt på forhånd, bidro dette til en noe laber konsertstart da store deler av publikum ikke møtte opp for å se oppvarmingsbandene.

Det faktumet at Rockefeller ikke var nært halvfullt engang på det tidspunktet da Sushi x Kobe fylte scenen (klokken var 21.15 og Honningbarna skulle på klokken 22.00), bidro nok til at de fikk en seig start på konserten. Begensrapperne virket mer opptatt under de første sangene av å posere for kameramannen deres fremfor publikum. Under “Japan”, tok stemningen seg betraktelig opp og guttene virket til å slappe mer av. Når de spilte “Tenker Feil” var publikum mer deltakende og duoen leverte alt i alt en bra opptreden.

Etter at Sushi x Kobe går av scenen og Honningbarna selv har testet sine instrumenter, oppstår det litt dødtid før konsertstart. Publikum blir snart utålmodige og det bryter ut et jevnt mantra som ropes fra fremste til bakerste rad: “Honningbarna! Honningbarna!”
Publikums bønn blir hørt og lyset senkes i lokalet. Musikken som har strømmet fra høyttalerne stilnes og til stor applaus mottar guttene som kommer klatrende opp på scenen ifra publikum. Honningbarna gjør ikke ting helt slik som alle andre. Vokalist Edvard Valberg er ikledd sin tradisjonelle konsert-bekledning: hvit skjorte, slips og en svart genser som jeg kun forbinder med et plagg man ville brukt på en golfbane.
Konserten startes med låta “Goldenboy” som er fra det nye albumet deres med samme navn.

Hvis du noensinne har lest en anmeldelse av Honningbarna, så har du nok lest at de til stadighet omtales som “Norges beste liveband”. Vel, en av årsakene til dette er at vokalist Edvard knapt står i ro på scenen, eller står særlig mye på scenen overhode. Starten på konserten innebærer mye crowdsurfing og det er imponerende hvordan en vokalist kan kaste seg så vilt ut i publikum, og komme seg så raskt tilbake på scenen. Det er likevel vanskelig å synge og crowdsurfe samtidig og til tider mistes vokalen. Genseren hans blir fort revet og røsket i, og golfantrekket forkastes snart. Men vi har såvidt begynt…

Under sangen “Opp de nye blanke” lar Edvard publikumet bære han lengre ned mot lydbordet og plutselig forsvinner han ut av synet et øyeblikk før han dukker opp midt i galleriet i andre etasje med et eneste stort glis. Mikrofonen trenger noen forsøk før den blir vellykket kastet opp og mottatt av vokalisten. Da han først forsøker å klatre over rekkverket blir han raskt revet tilbake av Securitas-personell. Men kjære vakt, forstår du ikke? Pønkrocken lever, akkurat her og nå. Vi må adlyde den. Og akkurat nå forteller den oss at Edvard Valberg bør hoppe ifra rekkverket på galleriet på Rockefeller. En fin-fin måte å innvie deres første konsert som headlinere i lokalet på. Reaksjonen til vokalisten ved å bli dratt tilbake er intet annet enn komisk da han gjør det tydelig klart for Securitas at dette skal han gjennomføre. Nærmest hele publikum har telefonenene sine klare for å filme hendelsen. Edvard klatrer så over rekkverket og nedover på lysutstyret som gjør fallhøyden noe mindre. Mikrofonen er i hånda og han synger mens han klatrer. Rockefeller holder nærmest pusten i forvetningen om hva som kommer. Under verset hvor teksten lyder “Opp, opp, opp, opp, opp, opp, opp!” tar han sats og slenger seg ned i publikums villige armer til stor jubel og måpende ansikt.

Etter hoppet forsvinner all form for tid og stedsperspektiv og og det komplette kaoset hersker på Rockefeller. Øl og vann kastes i plastglass fra flere vinkler, det lander i nyvasket hår og klærne mine blir våte. Men det betyr ingenting. Hvis du som publikum på dette tidspunktet klarte å stå i ro, å ikke trampe i takt med musikken, riste på håret eller kjenne hvor deilig det er når ølen klistrer seg fast i skosålen din, så synes jeg synd i deg og lurer på om vi var på samme konsert. Når bandet går videre til sangen “Fri Palestina” så begynner gulvet å vugge i takt med folk som hopper, danser, mosher og beveger seg til musikken.

Før gutta skal spille låta “ABC” fra det nye albumet deres, så får vi beskjeden: “Nå skal vi gjøre favorittdelen deres. Vi skal synge sammen!” – Det å bo i Oslo, turnere rundt omkring i Norge og i Europa har ikke hemmet Kristiansandsdialekten til vokalisten eller svekket de “blaude konsonantene” hans. Bandet skal så demonstrere og forklare hva det er vi skal synge sammen med dem, men før de får ledet publikum inn i gitte verset (“det der er ABC, det der er ACAB”), så synger publikum strofene tilbake til bandet. Den genuine overraskelsen og gleden i ansiktene på samtlige bandmedlemmer var fantastisk å se.

Midt i konserten gir guttene over instrumentene sine til noen andre på scenen og det brøles i mikrofonen: “Vi er Tøyenterror!” Deretter hopper bandmedlemmene ut i publikum og crowdsurfer mens det står noen andre igjen på deres plass og spiller til “Borgerskapets Utakknemmelige sønner”. Edvard står på scenen og gliser fra øre til øre. Under konserten gjør ikke alle bandmedlemmene like mye ut av seg og jeg skulle til tider ønske at noen var mer synlige. Men når guttene står samlet ytterst ved scenekanten, og smilet nesten går rundt på enkelte, når de deretter tar sats og hopper ut i publikum, så gir det en deilig følelse av gleden og samholdet som er i bandet.

En annen faktor som gjør Honningbarna til et såpass bra liveband er at de bruker sitt publikum og deres energi for alt det er verdt. Jevnlig blir nye deler av publikum invitert eller klatrer selv opp på scenen og det skaper mye liv når en gjeng med unge mennesker danser, synger og hopper rundt sammen med bandet. Det at bandet klarer å holde konserten gående uten problemer med store mengder publikum på scenen, virker til å være vel innøvet. Kanskje ikke helt uten problemer da bassen kollapser fullstendig på et tidspunkt. Men det er bare noe sjarmerende og folkelig med måten Edvard sier i mikrofonen: “Ehm, kanskje noen av dere som jobber her kan hjelpe oss, for bassen vår er helt død nå!”
Problemet blir snart løst og publikum får en etter en muligheten til å oppleve sin indre rockestjernedrøm om å stagedive. Dog usikkerheten tilsynelatende er noe større enn bandmedlemmenes egen selvsikkerhet når de kaster seg utenfor scenen og inn i publikum. De fleste blir trygt tatt imot og fikk leve ut drømmen i noen sekunder.
I en glatt overgang fra sangen “Prinser i Sarajevo” til “Dødtid” er vi alle fortapte i kaoset vi selv har vært med på å skape. Skjerf flyr rundt meg, tskjorter rives av, ølen kastes fra galleriet og andre steder i lokalet, men det er bare herlig. Musikken bryter ned alle gjenværende sanser og hemninger jeg måtte besitte. Jeg aksepterer min skjebne. Vi er alle Prinser av Sarajevo, borgerskapets utakknemlige sønner, goldenboys eller hva nå enn vi blir fortalt. Honningbarna har tatt over Rockefeller.

Bandet forsøker så å avslutte konserten like før kl. 23, men publikum avstår fra å gi en verdig applaus og 6 mennesker fra publikum står enda igjen på scenen når bandet går av. Fire av disse tar så på seg ansvaret med å starte et nytt heiarop og snart roper hele salen “Honningbarna! Honningbarna!” Mantraet fungerer igjen og guttene kommer ut på scenen. Etter to sanger til gir de seg, men publikum er enda ikke tilfredse og higer etter mer. Før en andre encore gis så sier Edvard, med sine bløte konsonanter: “Vi e Honningbarna å her e ein låd mi har skreve heeeilt sjøl: Her e “Noen å hade”. Jeg flirer, lar håret riste løs, lar kropp og sinn fylles med de siste tonene til Honningbarna som fyller Rockefeller.

Er du nysgjerrig på om en konsert med Honningbarna er noe for deg? En Honningbarnakonsert er et sted hvor fullstendig anarki hersker, det er noe organisk som ikke kan planlegges for nøye eller tenkes ihjel mens det pågår. Det er hva som oppstår i samspillet med den gitte folkemengden, på det gitte stedet, med tiden vi tilbringer sammen. Jeg bøyer meg herved i ølen på gulvet. Takk.