Under helgens by:larm festival ble den splitter nye appen Fantasy Music Manager lansert. Appen lar brukeren signere artister de har troen på under festivalen og kritikere vurderer artistenes prestasjoner på konsertene, som tilsvarer brukerens poengscore. En artist som viste seg frem etter å ha klokket inn 25 poeng på to konserter i Fantasy Music Manager var unge og lovende Pen Gutt. Med denne poengsummen danker Pen Gutt ut Arif, Nils Bech og Gundelach, ifølge appen. Greit nok, Fantasy Music Manager kan kanskje bli litt svart/hvitt, men etter å ha vært på alle de nevnte konsertene var det uten tvil en artist som skilte seg ut; Pen Gutt. Det var en storslagen fremførelse i Kulturkirken.
Rykkinn-artisten har blitt en av de artisten jeg har mest respekt for på den norske musikkscenen. Og det er mye takket være konserten hans i Jakobkirken.
Da jeg fikk høre om Pen Gutt for første gang tok jeg hele prosjektet med en klype salt. Køddet han? Spilte han på «Pen Gutt» bare fordi han hadde vært modell? Var låten «Alene» bare et morsomt gutteromsprosjekt? Var «Independent» en låt som bare viste at det gikk an å gjøre ting alene? Skulle han ta dette prosjektet videre? Hatet han musikkbransjen? Var Prettyboi-konseptet en sekt, et kollektiv, et plateselskap, en vennegjeng eller alt sammen? Så mange spørsmål – så få svar. To år senere viser deg seg at Pen Gutt er langt fra kødd. Rykkinn-artisten har blitt en av de artistene jeg har mest respekt for på den norske musikkscenen. Og det er mye takket være konserten hans i Jakobkirken.
Konserten i Jakobkirken startet med at 23-åringen gikk rundt blant publikum og delte ut roser. Jeg kom løpende fra baren bort til kompisen min som hadde fått seg en rose. Litt nysgjerrig på opplegget, og litt bitter for at jeg måtte bruke resten av studentbudsjettet på én øl istedenfor å få en gratis rose, stelte jeg meg på tå for å prøve å få øynene på fenomenet Pen Gutt. Plutselig spottet jeg han. Jeg stivnet til. Øynene hans skar rett inn i sjelen min. Jeg tok meg selv i stå på tå, smile som en psykopat, og samtidig gråte innvendig av frykt. Delvis fordi jeg var fyllesyk, at jeg hadde sovet til sammen 3 timer de siste to dagene, og at Pen Gutt stirret dypt inn i sjela mi med øynene sine, som han for anledningen hadde dekorert med noen helt sinnsyke linser.
Likevel, konserten var langt fra fryktelig. Til tross for sine livløse øyne leverte Pen Gutt en av de mest levende konsertene under festivalen. Han hadde publikum i sine hule hånd fra start til slutt, og tok de med på en reise fra å være en up-tempo trap-konsert, til en mer ballade-preget konsert. Alt dette klarte han på 30 minutter.
Til tross for sine livløse øyne leverte Pen Gutt en av de mest levende konsertene under festivalen.
Pen Gutt var mye nede blant publikum, og gjorde alt fra å bli båret på skuldrene til noen samtidig som han rappet, til å legge seg ned på gulvet og synge. Det var flere av artistene under årets by:Larm som var flinke til å bli en del av publikum, men det er få som taklet det like bra som Pen Gutt.
Da konserten var ferdig stirret kompisen min og jeg på hverandre og stilte spørsmålet «hva skal vi se nå?». Dette var ikke nødvendigvis fordi vi oppriktig lurte på hva det neste på programmet var, men fordi by:Larm stort sett ikke kunne bli bedre. Gratulerer, Pen Gutt – du runda festivalen for vår del.