Ost & Kjex brekker ned deres nye album låt for låt

Fem år har gått siden Ost & Kjex slapp braksuksessen ´Cajun Lunch´, en plate som for alvor satte de på det Europeiske klubbkartet. Nå er oppfølgeren ’Freedom Wig’ klar på det som i disse dager kanskje er verdens største house label, Diynamic fra Tyskland.

Duoen består av Tore Gjedrem og Petter Haavik, som opprinelig er fra Kolbotn, men som har fått et stort navn internasjonalt de siste årene. De turnerer land og strand i Europa, og viser verden at det finnes flere elektronikahoder fra Norge enn Todd Terje.

Kolbotn-gutta mener selv at dette albumet er mer nedempet og klubbete enn deres tidligere suksess. De mener den er mer melankolsk, noe som er helt sjuko. «Og så har vi med flere musikanter en tidligere, det gir jo en ny schwong for å si det mildt.» Ja, for albumet gjestes av en rekke særegne norske og utelandske musikanter. Anne Lise Frøkedal, franske Jaw fra house trioen dOP, og sist men ikke minst den tyske elektronika produsenten Stimming som vært med og sette et kontemporært uttrykk på plata, for å nevne noen.

Vi ba duoen fortelle oss om de 10 sporene på den nye skiva, og gutta fikk i oppgave å brekke ned albumet låt for låt, i tillegg si oss hvilken låt de er mest fornøyd med.

Først og fremst; gratulerer med nytt album. Gi oss en rundtur i ’Freedom Wig’.

Takker så meget!

Honky Tonk:
Startet sitt liv over et blues-aktig pianoriff, for deretter å bli en house-låt med dansegulv-ambisjoner. At den endte opp som en nedstrippet elektronika-komposisjon sier litt om hvilke musikalske runder vi har vært igjennom.
Tekstmessig er det klassisk blues, om å se humor i nedturene.

Le Mur De Pierre:
En hyllest til LHBT-miljøet og hvilken betydning det har hatt for klubbmusikken gjennom tidene. En direkte fransk oversettelse vil være «Steinveggen» aka «The Stone Wall Riots». Hvor stor rolle denne ene hendelsen spilte i LHBT-miljøets lange kamp for å bli akseptert som MENNESKER kan nok diskuteres, men symboltung er den uansett. Teksten ble skrevet lenge før Ten Walls kom med sine hatefulle ytringer og Hollywood pastisjen «Stonewall» ble lansert, men desverre er det et evig aktuelt tema. Tekstmessig et lite eksperiment for å se om det går an å lage lyrikk ut i fra en Wikipedia-tekst. Slå opp «The stone wall riots» så ser dere. En av våre favoritter på plata som Kjexen faktisk måtte stoppes fra å lage enda en remake av.

Easy:
En av de første låtene som ble skrevet med tanke på et nytt album. Jeg husker som i går en runde på et hotellrom i Tyskland hvor vi hørte gjennom en demo og tenkte at nå er vi i gang. Det eneste som overlevde fra demoen er nynne-koret, men «fuck» for et kor! Den opprinnelige teksten ble til etter en særdeles psykedelisk tur til Milano, hvor jeg endte opp gatelangs kl. seks om morgenen på en kokko leting etter nachspiel. Fant ingen, bare uttørkede kanaler og gatefeiere. Selv om tekst og vokal ble erstattet av Jens Carelius, syntes jeg fortsatt låta besitter litt av den samme noia-stemningen.

ChaChaCha:
Ble til etter en rimelig hektisk helg med besøk av en av house-verdenens mest fargerike trioer, dOP fra Paris. Jeg hadde booket dOP til The Villa med tanke på en jam-session i studio og påfølgende konsert. Vi gjorde to låter den helgen, den som overlevde var ChaChaCha. Det finnes sikkert 20 varianter av denne på hard-disk, en også med Anne Lise på vokal (I sted for Jaw). For oss er godbiten basslinja. Det kommer garantert en tracky techno variant av låta i live-sammenheng.

Down River:
En av platas mer ambisiøse låter. La oss si det tok fem år. Steve Reich inspirasjonen burde være åpenbar i avslutningen. Strings-inspirasjon er hentet fra soundtracket til «There Will Be Blood». Hovedtemaet, marimbaen er et standard loop hentet fra musikkprogrammet Logic. En interessant detalj er at vår gode venn Øyvind Morken har brukt det samme loopet (i sin låt «Jungelerotikk») til å lage noe helt annet (Og FETT!). I vårt tilfelle er loopet supplert med marimba variasjoner spilt inn av vår venninne Nasra Ali Omar i Nordens Paris. En slags renselseslåt; ta meg ned til elva og vask meg godt. Trengs i blant!

Saken fortsetter under bildet.

Hush Hush:
Sitt stille, ikke si en dritt. Det er mulig de stikker. Noen gang hatt den følelsen?

Queen of Europe:
Stemningen er Europa og her kommer dronninga. Det meste av Europeisk-populærkultur har gjerne sin opprinnelse i USA og house-musikken er inget unntak. Likevel har vi en tendens til å gjøre ting til vårt eget og «pressingen» som vi gjør et forsøk på i denne låta kan sies å være et sær-Europeisk fenomen. Noe som går og går, og aldri kommer til døra. Kanskje som en følge av Berlins evige åpningstider.

The Bakers Daughter:
Som vår kjære venn og bidragsyter til stryk på plata Ole Henrik Moe pleier å si; hva skjedde egentlig med bakerens datter? Vi kan ikke få roset arbeidene til Ole Henrik nok. Han har f.eks bidratt med stryk på de fleste Motorpsycho-utgivelser og har en sentral plass på den nye, fantastiske plata til André Bratten samt mye, mye mer. Bakerens datter en sang om frykt, forsiktighet og om å holde øynene åpne. En viktig låt i utviklingen fra forrige album Cajun Lunch. Fra lyset til mørket.

Heart of Gold:
Dette var egentlig en funk låt, men etter at vår gode venn techno-produsenten Martin Stimming kom til byen, ble den til en nedstrippet housetrip. Handler om å ikke bli for glad i gryn.

Für Gurrik:
En hyllest til vår gode venn David Gurrik, bla kjent som eieren av Oslo institusjonene Bar Robinet, Hells Kitchen og Izakaya. Låta ble påbegynt i David og Ingrids leilighet i Neu Kóln en helg for lenge siden. Her kommer også våre kjære venner fra The Traces Gospel Choir til sin rett.

Hvilken låt er dere mest fornøyd med på det nye albumet?
Ikke for å skryte, vi er jo fornøyd med hele skiva vi. Men om en må nevnes er det Down River med Hanne Kolstø på vokal. Den er helt rå om vi kan få si det selv. Tåler mange gjennomlyttinger den der.

Hele det nye albumet hører du her: