Genistreken, komponisten og produsenten fra Tyskland leverte nylig en fantastisk konsert i ett utsolgt Sentrum Scene. Det sies at «Frahm er punken i den klassiske musikken, han er Stravinskij, han er Steve Reich, han er Philip Glass, han er opprøraren». Med en surrealistisk blanding av klassisk musikk og elektronika som består av suggerende bass, eksprimentell korsang, trompeter og harper, drar han deg inn i kjernen av sitt fengslende univers.
Albumet «All Melody» er ett komplett mesterverk av ett album. Uten helt sjangermessig klar retning, klarer Frahm å hypnotisere oss inn i sin fascinerende musikalske helhet da han fremfører albumet foran ett måpende publikum. I full ærefrykt for denne mannen som løp målrettet frem og tilbake mellom alle de forskjellige instrumentene han hadde på scenen, kunne man ikke gjøre annet enn å lytte til musikken og takke ham tusen ganger etterpå.
Det er lett å forstå hvorfor Nils Frahm blir hedret blant musikere verden over. Hvordan han klarer å appellere til både det helklassiske miljøet, men også til de som kun sverger til elektronika er fascinerende. Det som er vanskeligere å skjønne, er hvordan arrangørene av Piknik i Parken fant ut at det var en god idé å la ham spille så tidlig på dagen. Strobelysene i takt med den pulserende bassen man så noen hint av hadde absolutt vært bedre hvis ikke solen hadde stekt direkte mot scenen.
Til rungende applaus tar en dryppende svett Nils Frahm av seg sixpencen og smiler strålende. Øynene hans glitrer og det virker som om hele han er i ekstase. Å faktisk bli fysisk sliten etter en konsert der du bare står og lytter skal godt la seg gjøre. Men Frahm klarer det. Han får oss til å bli slitne på en god måte. En måte der vi føler at vi har opplevd noe viktig, -og det har vi jo. Ett musikalsk mesterverk.