Det monumentale, det mørke, det melankolske. Norges rockekonger er igjen på scenen til ett fullstappet publikum. Vokalist Sivert Høyem fremfører låtene til Madrugada på samme fåmælte og høytidelige måte som alltid.
Musikken er tung. Den legger seg som ett teppe over parken den siste kvelden av Piknik i Parken. Gravalvorlig med en andektighet som om man skulle vært i kirken. Stilrent entrer bandet scenen foran ett publikum hvor størsteparten er i førtiårene. Norges største rockeband vendte hjem til hjertet av Løkka, og nå skal de spille på hjemmebane.
Mange har stilt seg opp lenge før for å få god plass på konserten. -Og når jeg sier lenge, mener jeg siden det forrige bandet var ferdige på Sophie-scenen. Mange droppet til og med Jaga. Sivert Høyem er en fåmælt mann og sier minimalt, men introduksjon trengst ikke da tunge «Vocal» tordner over parken til øredøvende applaus, påfølgende av «Belladonna». Monumentalt, melankolsk og mørkt. Madrugada er i sitt Ess.
Det er ingen tvil om at bandet føler seg hjemme på scenen. Med stødig hånd styrer de det sitrende publikum videre gjennom sitt poetiske og fengslende lydlandskap med den mer bluesinspirerte låten «Sirens». Det at vokalen drukner litt bort i den tunge perkusjonen er det eneste å utsette. Bakre del av publikum ser ut som de mister fokus, da teksten ikke rekker lenger frem enn til de ti første radene. Teksten på rolige og sentimentale «This Old House» koker dessverre litt bort.
Etter å nesten ha spilt igjennom hele albumet «Industrial Silence» er det på tide med enda en bombastisk perle i slutten av settet. «Majesty» låter like ærefullt som alltid. Nasjonalsang har den nesten blitt. Høyems rolige stemme tucker oss inn i sommernatten og vi ser solen gå ned bak scenen. Poetisk med gåsehud på toppen. Akkurat så majestetisk som den burde være.
-Og når vi trodde dette var en perfekt slutt på konserten, låter det velkjente gitarriffet på «The Kids are High on High Street». For en pakke. Og wow, den er helnorsk.