Line Dybedal sjarmerer med nordfjorddialekt og fengende rytmer, men kan jobbe enda mer med å utforme sitt eget originale uttrykk.
Skrevet av: Elise Daaland
Line Dybedal fra Selje i Sogn og fjordane har gitt ut flere singler på engelsk opp gjennom årene, men velger lurt i å gjøre debutalbumet «Til kjærleiken» på sin egen nordfjorddialekt. Det gjør elektropopen hennes mer særegen, og jeg er enig i det hun selv sier om at det oppleves mer nært og ekte å synge som man snakker.
Hun åpner med sin beste låt «Stille», som gir assosiasjoner til Aurora med elektro-elementer som bygger opp under en fengende melodi. «Hjerteslag» fungerer også med drivende rytmer og vokalkoring. Men Dybedal er best når hun tør å ta i litt og når hun drar oss ned i mørket. Særlig i «Motvind», som med tunge slag og pågående vokal gjenspeiler frustrasjonen i teksten. Dessuten er jeg med på metaforene hennes, som skildrer mot, kjærlighet og selvrealisering.
Men jeg klarer dessverre ikke å bli veldig begeistret av albumet som helhet. Mange av låtene er rett og slett litt for anonyme. Jeg savner flere originale vendinger, mer intensitet i lydbildet og variasjon i vokalens frasering.
De nevnte sangene er så absolutt verdt å sjekke ut, men hvis Dybedal vil skille seg ut på den norske popscenen tror jeg hun kan jobbe enda mer med å utforme sitt eget originale uttrykk. «Til kjærleiken» er en god start med mange fine ideer som har enda mer potensiale til å bli noe spennende og særegent.
Terningkast: 4/6
Elektropop-artisten Line Dybedal slipper debutalbumet «Til kjærleiken» 12 februar. Foto: Brilliance