LEIF har sluppet en video til «NEW BEAT» laget av Twitchy Films om 2 gutter som finner tonen og en jentekjæreste som ødelegger festen og om lengselen i den lyse Oslo-natten.

Med New Beat maler LEIF frem den skandinaviske melankolien; de lyse sommernettene fulle av håp der du ender opp med å gå alene hjem. Videoen er en fortelling om vennskap, tiltrekning og lengsel i Oslo-natten. To gutter finner tonen og det ser ut til å bli en perfekt sommerkveld helt til en av guttenes jentekjæreste dukker opp.

– Alle har gått hjem alene gjennom byen en lys sommernatt og kjent på lengselen. Vi lengter alltid etter noen, etter noe. Det er det såre i det vakre. Noen ganger får vi det vi vil ha, mange ganger ikke.

Vi tok en videre prat med den Lisboa-baserte artisten, som lanserte soloprosjektet LEIF vinteren 2016 mellom litteraturstudier og turnéer. Debutsingelen «Boys Who Want Love» ble umiddelbart listet på NRK P13 og forble listet i over et halvt år. Sammen med singelen gav artisten ut en bok med visuelle og litterære remixer, med bidrag fra bl.a. Edy Poppy og Falck (Betrayal Junkie, NKVO).

– Noe vi ønsket å fortelle om er kanskje at livet både har det såre og det vakre

Hei, grattis med ny video! Hva kan du fortelle om låten og videoen?
– Takk! Digg å endelig slippe den. Vi ønsket å fange det såre og det vakre i den lyse sommer-Oslo-natten – når man kanskje har det helt ok men lengter etter noe, eller noen, som man ikke får, selv om alt annet er perfekt

Hva ønsker du å fortelle med den?
– Den har ikke så mye et budskap mer enn at vi ønsket å skildre en typisk ekte Oslo-natt, slik det er for meg og mine venner. Men noe vi ønsket å fortelle om er kanskje at livet både har det såre og det vakre, det går hånd i hånd, derfor føler jeg meg i grunnen alltid litt melankolsk.

Leif Haaland vokste opp blant hippie-misjonærer i Canada og på en regntung grusbane i Bergen. Han turnerte med farens gospelkor som 5-åring, ble trommeslager i kirken som 7-åring, reiste rundt i Europa med analogt fotoutstyr som tenåring, oppdaget forfattere som Ingvar Ambjørnsen, Orhan Pamuk og ikke minst Berlins techno-scene i 20-årene; alt dette har vært med å forme Leif og musikken han skaper nå.

Er det noe spesielt du ønsker å formidle med musikken din generelt?
– Jeg prøver å være rå og ærlig. Fortelle historier som ikke er et glansbilde men som kanskje setter spørsmål med ting. Men alt er ikke så alvorlig, i all musikk jeg lager er det mye som bare handler om å lage noe som jeg synes låter fett, noe jeg kicker på, noe jeg synes er edgy.

Hvordan går du frem for å lage og ferdigstille en låt?
– Ofte får jeg melodier i hodet som etterhvert blir til en større låt. Ofte slik egentlig. Eller jeg bare setter meg ned med en synth og er i gang. Begynnelsen er alltid dødsgøy, men 90 % av arbeidet er hardt arbeid, for å få alt til å funke.

– Begynnelsen er alltid dødsgøy, men 90 % av arbeidet er hardt arbeid, for å få alt til å funke.

Hvilke norske artister hører du på nå for tiden?
– Jeg synes Vilde Tuv er sykt stilig. Hajk lager fantastisk fin popmusikk, samme med Chain Wallet. Sassy er også fete. Og Therese Aune. En urkraft. Totalt undervurdert.

Hva er planene videre?
– Har faktisk en masse låter som er mer eller mindre klare, men de må spilles inn og produseres etc, alt det der tar tid. Har mest lyst å bare lese bøker.

Hvem skulle du ønske at du kunne ha gjort en feature med?
– Alice Boman. Hun lager nydelige ting. Eller Amanda Bergman. Svenske damer med andre ord.

Sjekk ut hele albumet til LEIF – Scandinavian Melancholy. som selv har dette å si om albumet:

– Jeg utforsker temaer som lengsel, konservativ kristen oppvekst, intimitet og bi-seksualitet – i en skandinavisk kontekst. Jeg har hatt en god oppvekst, men mye av min egen melankoli kommer fra følelsen av det tapte, det jeg aldri fikk oppleve. Det er ikke nødvendigvis for sent, men tiden som har gått får du aldri tilbake.