Marching Church er et band som har gått under radaren for de aller fleste nordmenn. Da konserten startet, 28. juni i åttetiden på Pavilion, var oppmøte allikevel svært bra. Uforståelig dansk hørtes fra alle kanter, så det er tydelig at Marching Church har en stor fanbase i Danmark. Dette er forståelig, i og med at bandet faktisk kommer fra Danmark.
Tekst: Eskil Walnum
Da saksofonene og gitaren sakte, gikk over i introen på den fantastiske rockeballaden «Lions Den» ble publikum dratt inn i et euforisk drømmeunivers, som egentlig varte helt til slutten av konserten.
Konserten ble innledet med skrikende saksofoner og improviserte gitarer, før frontmannen Elias Bender Rønnefeldt kom sjanglende inn på scenen i klassisk Pete Doherty-stil. Da saksofonene og gitaren sakte, gikk over i introen på den fantastiske rockeballaden «Lions Den» ble publikum dratt inn i et euforisk drømmeunivers, som egentlig varte helt til slutten av konserten.
Det skal sies at konserten ikke var helt perfekt. Elias Bender Rønnefeldt bommet av og til på sine egne tekster, noe som trolig skyldes relativt sterk ruspåvirkning. Sangene var av og til ikke helt gjenkjennelige fra plata, og saksofonene var til tider litt for dominerende. Dessuten spilte ikke bandet deres kanskje aller beste låt: «King of Song».
Til tider kunne konserten virke svært kaotisk, med alle instrumentene som spilte samtidig. Dessuten var som sagt vokalisten litt «lost» i sin egen verden. Særlig saksofonene, som man ikke hører så godt på albumene, overdøvde av og til gitaren og vokalen. På låter fra andreskiva «Telling it Like it is», som for eksempel «Up a hill», «Heart of Life», «Florida Breeze» og «2016» hørte en imidlertid hvor godt samstemt bandet faktisk er. Denne kontrasten mellom det kaotiske og det kontrollerte var et grep som bare forsterket musikkens emosjonelle uttrykk.
4/6