Skrevet av Elise Daaland
Juhani Silvola hater rutiner, jobber helst når han er ukomfortabel og er alltid opptatt å å sjekke ut nye ting. Det resulterer i eksperimentell musikk inspirert av mange ulike sjangre.
Lydkunstneren, produsenten og folkemusikkgitaristen slapp sitt første soloalbum «Strange flowers» tidligere denne måneden, men han er på ingen måte en nykommer i bransjen. Tidligere har han blant annet mixet album for Highasakite og spilt sammen med artister som Sacred Harp, Early Stringband og Sarah-Jane Summers. Soloalbumet preges av at han alltid har jobbet med mange ulike sjangre.
– Musikken er cinematisk og mørk doom ørken-blues, med futuristiske innslag av krautrock og elektronikk. Albumet har også mye råskap fra black metal og hip-hop, men er produsert som en moderne popplate.
Å jobbe med ulike musikalske uttrykksmåter har alltid fascinert ham. Silvola har litt angst for rutiner og er en typisk nerd som liker å gå i dybden på ting.
– Helt fra jeg var liten har jeg vært opptatt av å sjekke ut så mye nytt som mulig. Å drive med ulike sjangre gjør at jeg holder ideene friske og ikke setter meg fast i en måte å jobbe på. Jeg liker å havne i situasjoner der jeg er ukomfortabel og føler at jeg ikke strekker til, særlig hvis det er noe jeg ikke umiddelbart forstår eller liker. Da må jeg lære noe nytt og presse meg selv!
Låtene handler om store og filosofiske temaer, og de skildres i et eksperimentelt og variert musikklandskap. Musikken er ofte dyster, men det finnes også glimt av håp. Han beskriver det som en slags kamp mellom et utopisk og et dystopisk syn på verden.
– Optimisme og pessimisme kjemper om definisjonsmakten. Jeg har alltid vært fascinert av mørk musikk og kunst, og føler at det er det som reflekterer verden rundt oss best. Det er vanskelig å lage glad musikk uten at den blir banal.
Den skotske folkemusikeren Sarah-Jane Summers er kona hans, og han er selv en ettertraktet folkemusikkgitarist. I denne sjangeren tillater han seg en mer positiv innfallsvinkel til musikken.
– Når jeg driver med folkemusikk kan jeg spille utifra pur glede, selv om det aldri blir en hel plate eller konsert fra meg med bare fest og glede.
Inspirasjon henter han fra mange ulike kilder, men han er opptatt av at det han produserer ikke bare skal være en gjenskapning av noe annet. Han prøver heller å lage noe som er så langt fra inspirasjonskilden som mulig.
– Musikk hvor alle elementer referer til noe i musikkhistorien er det verste jeg vet. Jeg er selvfølgelig ikke historieløs, men jeg lar inspirasjonen jobbe på et mer ubevisst plan.
Silvola påpeker at låtene vil høres betydelig annerledes ut live enn de gjør på plata. Han er motstander av popens idé om at live-opplevelsen skal ligne mest mulig på innspillingen.
– Da blir det å spille live bare et rent « sirkusape-show», og man kunne like godt kompet med en cd i bakgrunnen eller hatt en vokalist med singback på scenen. Jeg mener at live-formatet og plate-formatet helst ikke skal ligne så mye på hverandre.
