Karpe har snart vært soundtracken til to generasjoner nordmenn. Etter å ha sett dem en rekke ganger de siste årene lurte jeg på hva jeg hadde i vente på Koengen. Konserten hadde vært utsolgt i mange måneder. Til konserten på plenen har de tatt med seg oppvarmerne Eddy&Zino og Isah & Dutty Dior. Relativt ferske artister men som har slått seg raskt oppover blant det urbane publikummet. Nevnte Isah var blant annet viktig for lydbildet til Karpe sitt siste musikalske prosjekt. Noe duoen har nevnt i flere intervjuer.

Oppvarmingen er ferdig og et utsolgt plenen som teller 90000 i publikum er veldig klar for karpe. Aldersforskjellen spriker i alle retninger. Alt fra bestemødre til barnebarn er her. Stemningen kan ta og føles på. Sceneteppet er prydet av bilde av Prinsesse Diana og Dodi, to karakterer som har spilt en stor hovedrolle i sas plus / sas pussy. Innimellom kommer det smell bak i fra sceneteppet, hver gang hyler publikummet som står helt fremme. De er mer enn klar.

Klokken tikker konsertstart og presist går de på til pyromani og neonlys som bader plenen av eufori. Produksjonen minner om internasjonal stil. Tankene mine går til i fjor årets Bruno Mars konsert på samme sted. Samme følelsen av kjærlighet smitter Karpe sitt publikum med. De blander nye låter med eldre låter men går ikke lenger tilbake i katalogen enn til “her” fra “Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden” På allsang låten “spis din syvende sans” synger 9000 mennesker med. Rett før de avslutter hele konserten med “blod homie” forteller de om hvor mange som sa til dem at de aldri burde gi ut en låt på 37 minutter, men her på plenen kan alle tekstene og hvite menn som pusher 50 sine spådommer går opp i røyk

Brukte de kanskje opp det siste kruttet på Øya? Eller er det bare jeg som er bortskjemt etter å ha sett dem utallige ganger?

Men noe i meg er ikke helt overbevist. De rundt meg danser, synger med, gråter, men jeg står helt stille noen ganger. Er ikke helt overbevist om de virkelig gir alt. Bergen er nest siste stopp på en turne som har vart over hele landet og attpåtil flere storbyer i Europa. Brukte de kanskje opp det siste kruttet på Øya? Eller er det bare jeg som er bortskjemt etter å ha sett dem utallige ganger? Jeg har grått, hatt frysninger nedover ryggen og gaulet av vill glede til sangene gang på gang. Jeg velger å tro på det siste. At det er jeg som har blitt bortskjemt. De har gitt oss som publikum kvalitet så mange ganger at det bør opprette en ny målestokk. «Hvor Karpe var den konserten du var på?»-målestokken. Takk Karpe.