Da jeg først ble introdusert for bandet Hjerteslag så stod jeg prinsippfast (og barnslig) imot fordi jeg ville ikke slenge meg på den ”bergenske – bølgen”, hvor tilsynelatende alt med bergensk dialekt slår bra an i norsk musikk. Men det var vanskelig å ikke la seg fenge av Hjerteslag sine lette rytmer, riff og relativt hverdagslige tekster. Mine roomies har mer enn en gang ristet på hodet og gitt meg håpløse blikk når de hører jeg synger ”1, 2, 3, alle rullegardiner går ned”. Men hva slags musikk er egentlig Hjerteslag, spør du? Vel, i biografien til bandets egne Facebook side har de skrevet: ”Punkere som spiller pop. Poppere som spiller punk”. Jeg så dem sist i mars i år, da også på John Dee. Nå vendte bergenserne tilbake til Oslo for å promotere sitt nye album, ”Vannmann86”, som ble sluppet 18.11.
Tekst: Hege Stene
Foto: Jan Sverre Samuelsen
Happy Dagger var kveldens oppvarmingsband og de gav en liveopptreden som jeg ikke har sett lignende til. Et spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan samtlige av 6 bandmedlemmer kan være så fullstendig dritings på scenen, men likevel få det til å funke bra? Vokalisten glemte til stadighet hvilke låter han selv skulle spille gitar til og ble under mer enn en anledning påkledd gitaren over skulderen. Et annet originalt element var da vokalisten og den ene gitaristen startet en diskusjon om hvordan den emosjonelle musikksjangeren var tilbake og bra, at de selv laget ikke sutremusikk,- men de likte jo Hjerteslag! Samtalen ledet så i følgende utsagn: ”Vi har med oss en kvinne på trommer i kveld og en hom… en mann i shorts på cymbaler”! Da oppvarmingen gikk mot slutten så sjanglet og deretter trynet vokalisten, og den ene gitaristen forsøkte (noe mislykket), å knuse gitaren sin gjentatte ganger mot scenegulvet. Til tross for dette bisarre møtet med Happy Dagger så sitter jeg igjen med en bra konsertopplevelse og trakk godt på smilebåndet under deres opptreden.
Hjerteslag går på scenen klokken 22.11 og publikum trekker seg enda tettere sammen foran scenen. Vokalisten kommer ut i en retro, baggy overdel med teksten ”YO” på og bassisten er iført solbriller og caps. Alle bandmedlemmene stiller seg opp på scenen på akkurat samme sted som de stod i mars. Men selv om bandets stil er lignende sist, så har publikumet endret seg noe siden forrige konsert. Da var det nemlig unge kvinner som representerte flertallet av publikum og det var mer romslig i lokalet. Fredagens konsert ble utsolgt og det var trangt om plassen foran scenen. Det var flere menn enn kvinner inne på John DEE og stor andel av stemmene jeg fanget opp var med bergensk dialekt. Noen av nykommerne virket ikke forberedt på hvilken stemningen som ville komme frem under konserten. Nærmest uten forvarsel foregår et elementært skifte hvor publikum går over fra å trampe takten med foten, litt svai i overkroppen og lett nynning, til å danse med hele kroppen, veive med hendene i været og tro at en selv kan synge med bergensk dialekt. Selv om man kommer fra Sørlandet… Vendepunktet skjer under første refreng til den nye slageren ”Sang til Sonja”. Da begynner de fleste rundt meg å hoppet, danse og ristet løs i takt til vokalist Robert Eidevik sine stødige og vakre toner. Bandet fortsetter settet med en god miks av nye og eldre låter. Til sanger som ”Sammen alene” og ”Ikkje tenk på det”, bidrar publikum ivrig med koring og når Robert lar stemmen gå høyt opp under ”Høyblokk” , så viser han et nivå i vokalen som ikke alltid får komme like godt frem i alle låtene deres.
]Da undertegnede plent nektet å betale 40 kroner for å henge fra seg vinterjakken i garderoben, ble den knyttet rundt livet uten å ofre en tanke om varmen dette ville medføre. Jeg ber herved om unnskyldning til alle som stod rundt meg og fikk en hette med pelskrave dyttet på seg under min modige fridans. Midt i konserten er det intimt og varmt foran scenen, strobelysene skinner ut på publikum og svetten min renner. Jeg gir opp hele forsøket med å se anstendig ut og bestemmer meg for at neste gang jeg skal se Hjerteslag så skal jeg kle meg til tropisk klima.
Det er verdt å nevne et trekk ved vokalistens opptreden da han bruker mye tid på å se sitt publikum. Han synes å søke øyekontakt der andre vokalister ser langt ut i rommet, han hopper rundt på scenen og danser entusiastisk, lener seg mot første rad og følger med på stemningen i lokalet. I slutten av konserten foretar han en vel overveid beslutning, eventuelt en spontan avgjørelse; han trer noen skritt tilbake på scenen, tar fart og gir et svanestup ut i et noe overrasket publikum som lar vokalisten flyte på menneskehender nedover lokalet. Plutselig dukker han opp på scenen igjen og stemningen er om mulig enda bedre enn for et minutt siden.
Til encore kommer guttene raskt ut igjen på scenen og fullfører settet på John Dee med sangen ”Papirsvaner”, og jeg får briljere med min vel innøvde bergenske dialekt til ”1, 2, 3 alle rullegardiner går ned”, uten roomies som rister håpløst på hodet.
Da jeg står i John Dees´ trange korridorer i kø for å komme ut i den salig, friske november luften så overhører jeg en samtale mellom en gruppe bergensere:
”Eg trodde dette var skikkelig pusemusikk. Den derre Papirsvaner, den e ganske pusing, men det va jo ganske bra då! Blitt ganske store siden de spiller her?”
Så kjære Hjerteslag,- bergenserne har gitt sin aksept, så vel som Happy Dagger. Velkommen tilbake til Oslo og gratulerer med vel gjennomført!