Trondheim Calling er endelig i gang, og første dag av den er allerede over. Mye kul musikk fra Norges undergrunn har vi nå lagt bak oss, og en god del overpriset trøndersk pils (Dahls) har blitt konsumert, i et forøk på å blende inn med resten av publikum. Mesteparten av torsdagen ble dedikert til Trondheim Kunsthall. Dette er i utgangspunktet en institusjon for samtidskunst, men har de siste dagene blitt gjort om til en trendy konsertsal. På programmet kan de skilte med en rekke spennende band på programmet. Det første bandet ut var Insomniac Bears. Dette er en relativt ny konstellasjon, som bare føyer seg inn i rekken av norske indieband. Som bandet selv minner oss på, er dette deres aller første konsert sammen.
Anmeldelse av Insomniac Bears på Trondheim Calling 01.02.2018
Tekst: Eskil Aga Walnum
Det er en god del mennesker som har funnet veien til kunsthallen 2030 denne torsdagskvelden. For en måned siden var hallen okkupert av en gigantisk trestubbe (jævla samtidskunst). Det er derfor fint og komme tilbake i dag å se at stubben er fjernet, og at det er gjort plass til en bar, noen høyttalere og en scene. På scenen står som sagt Insomniac Bears, og en iøynefallende nervøs, men svært energisk vokalist. Dette er ingen ringere enn Rumble in Rhodos frontmann Thomas Bratlie Haugland. Med seg har han blant annet Team Me-grunnleggeren Marius Drogsås Hagen. Insomniac Bears kan med det regnes som en supergruppe i norsk målestokk.
Insomniac Bears består altså av erfarne musikere, og det er derfor noe overaskende at nervøsiteten skinner gjennom i starten av konserten. Det kan også virke som publikum er noe nervøse. For det første er det ingen som har turt å bevege seg helt frem til scenen. De aller fleste står rett opp og ned, som Lars Vaular ville sagt det. For det andre virker det som de fleste har fått et ambivalent forhold til mennesker etter mee too-hysteriet. Intimgrensene til folk voktes mer enn noen gang. De aller fleste må i hvert fall ha en meter avstand til nærmeste person, for å føle seg komfortabel. Stemningen er dessverre ikke helt på topp med andre ord. Kanskje kan det skyldes at det er tidlig på kvelden, og trolig er mange fortsatt litt for edru.
De fleste har fått et ambivalent forhold til mennesker etter mee too-hysteriet. Intimgrensene til folk voktes mer enn noen gang.
Rent teknisk er det som foregår på scenen imponerende. Særlig fascinert blir man av energien Thomas Bratlie Haugland innehar. Til tider blir stemmen hans noe masete, og særlig når de høyeste tonene blir sunget. Jevnt over leverer Haugland allikevel godt. Han hopper rundt som en Duracell-kanin, og er med det en komisk kontrast til både resten av bandet og publikum. Samspillet mellom de erfarne musikerne er som forventet bra, men av og til drukner de mange elementene i musikken i den helhetlige støyen. Særlig fiolinen blir stort sett overdøvet av de andre instrumentene. Det er egentlig først på den siste låta «Scenic Drives» at man virkelig hører hvilket talent som bor i supergruppa. Endelig kommer fiolinen mer til sin rett, og publikum er noe mindre statiske. «Scenic Drives» er en god slutt på det som er en litt kjedelig konsert.
Det er ingenting å si på mimikken og energien til vokalist Thomas Bratlie Haugland. Det er noe med Haugland som gir meg assosiasjoner til Petter Stordalen. Foto: Sigurd Vaagland
Etter konserten løper vi så fort vi kan i håp om å få med seg den sjarmerende Jon Olav; En selvsikker gutt med kanskje litt for mange meninger. Insomniac Bears-konserten blir relativt fort glemt. Uten å være helt overbevist er det liten tvil om at det er mye talent i denne gruppa. Grunnen til at starten på Trondheim Calling er noe skuffende, er trolig at debutnervene til tider tar over. Undertegnede har allikevel stor tro på Insomniac Bears, og vi i Rubato gleder oss til et eventuelt debutalbum fra supergruppa.
4/6