Den unge artisten fra Os har gjort braksuksess etter hennes debutalbum kom ut i vår. Hun har allerede turnert lenge, og solgt ut en rekke konserter over hele verden. Nå tok hun turen til Roskilde Festivalen i Danmark.
5. juni 2016
Roskilde Festival
Pavillion Scene
Stemning: Romantisk
Terning: 6
Tekst/ Foto: Jonas Solevåg/ Sindre Fladvad
Det merkes et press mot Pavillion Scene når klokken nærmer seg 18:15. Jeg sjangler meg bortover mot den voksende folkemengden foran scenen. Jeg kjenner det kribler i magen. «Al My Demons Greeting Me As a Friend» har gått på repeat på gutterommet mitt de siste månedene, og hver gang hun legger ut et nytt bilde på instagram er jeg rask med å gi en like. Hun er søt, på en litt rar måte, og det virker som jeg ikke er den eneste med litt ekstra følelser for denne konserten. Både gutter og jenter står klare og speider etter den unge skjønnheten.
Endelig stopper bakgrunnsmusikken, og hennes band inntar scenen. Og der er hun også! Hun ser fantastisk ut. Det vakre blonde håret er satt opp, og hun er kledd i gult.
Jeg tar meg selv i å stå og måpe når hun starter første låt. Herregud, for en stemme. Jeg svinger i takt med folkemengden, og kjenner gåsehuden over hele kroppen når hun synger de høyeste tonene.
Det blir kastet en rose mot scenen. AURORA plukker den opp, og lukter på den. Jeg kjenner et stikk av anger. Hvorfor tok ikke jeg med en rose til henne?
Det virker som flere angrer på dette, for etter hvert får hun flere gaver tilsendt. Publikum kaster hattene sine og klærne sine mot henne for å få et stikk av oppmerksomhet av den vakre artisten.
Jeg tenker jeg må komme meg lengre fram. Det holder ikke å bare se henne fra denne avstanden. Jeg presser meg forbi folkehavet, dytter og skubber de som er i veien. Jeg har stått trollbundet lenge, og aner ikke hvor lenge det er igjen av konserten. Om jeg kommer helt framst legger hun kanskje merke til meg også.
Når jeg omsider får presset meg fram til gjerdet starter bandet «Conqueror.» For en fantastisk sang, men jeg vet selv at dette er det siste jeg får sett av henne, så jeg nyter det av beste evne. Selvfølgelig sparer hun den beste sangen til slutt.
Alle danser med. AURORA også. Jeg har lyst til å hoppe over gjerdet og danse med henne selv. Bare oss to. Jeg er nok engang trollbundet. I det jeg tar første fot over metallgjerdet som skiller meg og den vakre artisten stanser musikken. Jeg får et stygt blikk av en vakt som sansynligvis vet hva jeg tenker å gjøre. Jeg bryr meg ikke. Dette er den sjansen jeg har. Jeg tar sats og setter rumpen på gjærdet. Jeg er så nær.
Faen. Vakten dytter meg ned. Han gir tegn til at han klipper båndet mitt om jeg ikke forlater scenen. AURORA tar fram bandet og de bukker og takker for at vi kom og så på. De smiler og ler, jeg smiler med jeg også. Selvom jeg vet at det kan bli lenge til jeg får se henne igjen. Jeg skriker av full hals før hun forlater scenen. Men ropene mine drukner i folkemengdens skrik om et ekstranummer. En ansatt kommer ut og forteller at AURORA er vekke, og det blir ikke mer synging. Alle går skuffet i retning utgangen, mens jeg står igjen og håper på et siste glimt. Jeg får det ikke.
Til slutt ser jeg meg nødt til å dra tilbake til campen og drikke vekk disse følelsene. For en fantastisk kvinne.