På den amerikanske nasjonaldagen, 4, juni, kom Parquet Courts slentrende inn på Avalon-scenen på Roskilde. Det vil si nesten hele Parquet Courts kom slentrende inn. Bassist Sean Yeaton hadde i følge vokalist Andrew Savage havnet i fengsel, og var dessverre ikke tilstede. For dere som ikke kjenner til Parquet Courts, har dere en stor jobb å gjøre fremover med å sjekke dem ut. Parquet Courts er nemlig art-rock av ypperste klasse. Diskografien spenner seg Fra The Strokes/Velvet Underground-inspirert postpunk på Light up Gold til svært eksprimentell noise på Monastic Living og videre inn i et mer funka univers på deres nyeste utgivelse: Wide Awake. I og med at det musikalske spennet er så stort, er det heller ikke godt å si hva man skal forvente av New-York-bandet på scenen.
Konserten starter med en slags hyllest til USA, med en hipsterironisk versjon av nasjonalsangen “The Star Spangled Banner”. Med ustemte, skranglende gitarer og en herlig no fucks-given attitude sitter alt akkurat som det skal, og det tar ikke lang tid før festen er i gang for alvor. Punklåtene fra deres andreskive: «Master my Craft», «Borrowed Time» og «Donuts Only» kommer på løpende bånd.
Stemninga er trolig best under fremførelsen av låter fra nevnte Wide Awake og Light up gold. Et av høydepunktene er likevel da bandet ga oss en pustepause med «Shes Rolling»; En fantastisk stonerlåt som får samtlige til å gå i hypnose. Det samme kan sies om den geniale «Before the Water Gets To High. Bandets kontakt med publikum er upåklagelig. Selv om det først og fremst er musikken som er i hovedfokus imponerer Savage av og til med et par danske gloser. Blant annet hører vi ofte et svært lite energisk «takk» etter låtene.
Mot slutten av konserten, da alle tror det nærmer seg klimaks, går dessverre konserten i noe feil retning. Etter silkemyke «Tenderness» venter en svært kontrastfull prog-jam som preges av 10-15 minutter eksperimentelle lyder/ulyder som gir samtlige tinnitus. Konserten avsluttes der den starter, med skranglete gitarer og en tydelig no fucks given-attitude. Det er i det minste en rød tråd. Da bandet forlater scenen holder samtlige opp v-tegnet i god stil. Publikum og undertegnede er mektig imponert, men også litt forbauset over en slik avslutning.
Dette er selvsagt ett bevisst grep fra Parquet courts. De liker å irritere, gjøre oss forbanna, og hele tiden være uforutsigbare. Jeg skulle bare ønske de kunne fylt de siste 15 minuttene med noe annet en eksperimentell progrock. Det finnes så sinnssykt mye annet fett materiale å ta fra. Hva med å spille låter som «Ducking and dodging», «Dear Ramona», «Stoned and Starving», «Black and White», «Sunbathing Animal», «Everyday it Starts», «Careers and Combats», «No Ideas», «Back to Earth», «Bodies Made of», «Keep it Even» etc.? Vel, nå har jeg bare begynt å namedroppe låter, noe som er kjedelig både for leseren og meg. Til tross for tinnitus og et ønske om flere godlåter sitter jeg igjen med en god følelse. Det skyldes kanskje at vindunken jeg styrtet før konserten begynner å kicke inn. Uansett, Parquet Courts er trolig verdens feteste rockeband om dagen!