Tekst: Godfrey Manoharan
Dette er en av de konsertene jeg har sett mest frem til på bergensfest. En av de nye artistene på den bergenske stjernehimmelen er Michelle Ullestad. Lovordene har haglet det siste året og dette blir mitt første møte med henne på scenen. Klokken nærmer seg 18 og man hører rop på Emilie fra publikum. Det er noe med lokale artister på bergensfest. Lojaliteten strekker seg langt og med en blanding av familie, venner og festglade bergenser kan det gjøre enhver ringrev stresset.
Når Michelle Ullestad kommer på scenen er hun fullstendig overveldet av oppmøte blant publikum. Tårene triller og hun bruker noen sekunder på og samle seg. Vegard Lemme i bandet setter i gang og fra her og ut er det fyrverkeri. Det skorter kanskje litt på scenekontroll og band og artist virker som de fortsatt er litt i startfasen. Men det gjør ingenting når det er så ekte som dette. For Michelle Ullestad gjør det for sine, for byen, for datteren sin som er i publikum.
«Virvar av kaos og kjærlighet som gir publikum en enorm endorfinbombe.»
Dette er underdogen man vil heie på og som fortjener en permanent plass på stjernehimmelen. Undertegnede så en av John Olav Nilsen sine første konserter og denne konserten ga meg samme følelsen. Virvar av kaos og kjærlighet som gir publikum en enorm endorfinbombe. Michelle Ullestad er en av våre egne og det skal vi være takknemlig for.