Enten er det retningsansen min som er elendig, eller så var det dårlig informasjon fra Trondheim Calling som førte til at jeg fikk en noe kjip start på festivalen i går. Jeg kom meg nemlig aldri frem til den første konserten på Avant Garden, med ”Svankropp”. Fornøyd fant jeg meg en bar, tok et par øl, og ventet utålmodig på at det som viste seg å være et helt annet band, hadde soundcheck.
Det tok ca. 20 minutter før jeg skjønte at noe var galt. De på scenen var ikke til å kjenne igjen med bildene jeg fant på nettet. Da jeg omsider hadde kommet frem til riktig scene, etter å ha gått ti meter og ned en trapp, var ”Svankropp” i ferd med å takke for seg. Jeg bestemte meg allikevel for å bli værende på samme sted. Litt full og veldig alene, sto jeg der i tretti lange minutter og ventet på neste band ut: ”Strange Hellos”.
Tekst: Eskil Walnum
Strange Hellos er et band jeg ikke hadde hørt om før. Powerpop, med drømmende vokal og skitne gitarer, var beskrivelsen i Trondheim Calling-appen. Under oppvarmingen fikk jeg imidlertid øynene opp for bandet. Her kommer det tydelig frem at vokalisten Birgitta Alida Hole har en unik og nydelig stemme. I tillegg virker den ene gitaristen som en artig fyr. Bandet med seks medlemmer kommuniserer fint med publikum og har skyhøy energi. Forventningene er nå blitt høye.
Dessverre blir jeg noe skuffa når bandet entrer scenen. Vokalisten, med den fantastiske stemmen, forsvinner i de mange instrumentene. Den akustiske gitaren høres nesten ikke, og trommene overtar litt. Energien de hadde i soundchecken er også nesten borte, kanskje er det nervene som tar overhånd. Selv om instrumentene i seg selv er godt synkronisert, og musikken flyter fint, hadde det vært fint om vokalen var skrudd opp noen hakk.
Mange hadde møtt opp til riktig sted og tid på for å få med seg ”Strange Hellos”. Publikum skal ha ros for at det var lite prating under konserten. Folk fulgte godt med, på det som skjedde på scenen. Dette med å snakke i stykker konserter har dessverre blitt en norsk trend. Derfor var det godt å se at Trondheim Calling er et unntak.
Selv om det har vært mye negativitet fra undertegnede hittil er det langt fra en dårlig opptreden. Til tider, når vokalisten virkelig skinner frem, er det svært fint å høre på. Gitarene er dessverre ikke like skitne som appen lovte oss, men det er fremdeles høy klasse over riffene el-gitaristen lirer fra seg. Bandet slapper mer og mer av utover kvelden, men da stemmingen og bandet når en etterlengtet topp, er det hele plutselig over. Etter en drøy halvtime med Powerpop er jeg imponert, men ikke overbegeistret.
3/6