To av verdens største DJer er booket til UKEN i Bergen. Partysvenskene Axwell og Sebastian Ingrosso tar med seg deres nylig opparbeidede låtportfolio for å sette byen i fyr og flamme, på en konsert som kun kan drepes av et brannslukningsapparat. En helt grei konsert, sett at du var full nok til å hygge deg.
På vei til konserten møtes vi av en mengde fulle jenter i hvite bukser og russegensere. Jeg får et akutt behov for å drikke mer allerede før vi har kommet oss inn på festivalområdet. På vei inn på festivalområdet møter vi på flere overstadige berusede mennesker, som blir eskortert ut av vakter. I håp om å finne tilhørighet gjør jeg som de fleste andre og går bort til baren.
Køen minner i grunn om en stappfull bybane en tidlig morgen, bortsett fra at alle er stup fulle.
Køen er bare rot, alle presser seg fram i håp om å få kontakt med de to stakkars ansatte som deler ut øl for harde livet. En jente moser seg fram forbi meg i køen og river capsen min til seg. Jeg klarer til slutt å få tilbake capsen etter mye krangling. Situasjonen min blir ikke bedre når vi blir stående kleint i køen i 20 minutter, og gir hverandre hissige blikk. Køen minner i grunn om en stappfull bybane en tidlig morgen, bortsett fra at alle er stup fulle.
Konserten begynner med en rolig oppbygning i kjent Axwell Λ Ingrosso stil. Backbordet lyser opp og en robotostemme repeterer artistenes navn til en oppbyggende beat. På tross av at konserten har begynt står halve crowden i den amputerte barkøen.
Jeg river til slutt med meg et par pils, og beveger meg mot den storslåtte folkemengden. Mens pilsen nytes tar jeg meg tid til å betrakte artistene og de skrikende ungdommene. Musikken er ensforming i starten og alle venter på at de største hitsene skal bli spillt. Publikum danser fremdeles med til de typiske ”svenske” houserytmene. Innimellom kommer noen kjente sanger som kjente Habits av Tove Lo og On My Way av artistene selv, og da våkner plutselig sangstemmen i hele publikum.
På et punkt spiller de også av bergenshelten Kygo. Det hele akompangeres av billige (sikkert svært dyre) triks, som flammer, lufthorn og kanoner. Alle hopper og klapper.
Mens de spiller ”Sun is shining” lyser hele crowden opp av mobiler som snapper alle sine venner om hvor kult de har det. De ensformige mystoryene er et trist syn, og jeg er glad jeg ikke betalte de 600 kronene billettene kostet.
Konserten avsluttes med at tynne dopapir-lignede strimler skytes ut fra scenen og crowden rølper i gang refrenget på Seven Nation Army. Dette var nok en god konsert for de som var full nok til å ikke huske kvelden, mens jeg sitter igjen med en tom følelse.