Det er lenge siden undertegnede har vært i kirka, men når gudstjeneste er byttet ut med konsert, og fantastiske Simen Mitlid står på scenen, er jeg ikke vond å be. Med seg i Vår Frues kirke har indie-folk-musikeren tatt med seg Hans Olav Settem, Marit Othilie Thorvik, Emilie Korsvold og Stein Boge. Simen Mitlid er med andre ord langt fra alene på scenen. Det første som møter oss utenfor inngangen er en sigøyner, som vi først tror er vakten på stedet. Vi viser henne båndet, sier hei, får litt latter i respons, for så og gå inn den erverdige kirka. Det første som slår oss er at det er lenge siden vi har vært på et kulturarrengement med en så heterogen menneskesammensetning. Hit har både hjemløse, pelskåpekledde damer, pappagutter og barn funnet veien. Et par personer er tydeligvis like uerfarne som vi er i kirken, og presterer å si «fy faen, her var det fint». Dette resulterer i et titalls drepende blikk fra den eldre garde. Det er egentlig en noe rar stemning, men alt i alt er det samtidig en svært interessant ramme rundt konserten.

Tekst: Eskil Aga Walnum
Anmeldelse: Simen Mitlid, Trondheim Calling, Vår Frues Kirke. 04.02.18

Da klokka slår halv 7 er bandet på scenen. Jeg sliter med å få med meg det første Mitlid sier på grunn av mumlingen. Han virker egentlig meget nervøs! Første sang ut er en melankolsk godbit. Med det samme vokalen til «Everything is the same» runger ut over den mer eller mindre fulle kirkesalen, popper gåsehuden frem. I dette øyeblikket er jeg helt sikker: For en fantastisk halvtime vi har i vente… Simen Mitlid har kanskje en vei å gå når det kommer til engelsken, som blant annet høres på låta «Pictures of the Past». Allikevel gir dette et unikt, nordisk sound, og den til tider norskengelske aksenten blir strengt tatt bare et kult virkemiddel, à la Nils Bech.

Mitlid bruker pausene mellom låtene godt. Han forteller blant annet at han jobber som jakkeopphenger på Sentrum Scene, og at han er litt sliten i armen etter gårsdagens Steel Panther-konsert, fordi de fleste i publikum brukte tunge skinnjakker. Han sier at han mye heller vil henge opp jakkene våre. Videre forteller han historien om hvordan han ghosta Jan Eggum i en gitarbutikk, og kjøpte den samme gitaren som han; En gitar som han strengt tatt ikke hadde råd til. De fleste av historiene hans er som du kanskje skjønner bare surr, men humoren fungerer.


Foto: Sigurd Vaagland

Høydepunkter i konserten kommer med låtene «This time», «Vacation», og fantastiske «Guess im losing my mind now». Musikken høres svært lik ut som den man blir servert på Spotify, men lyden er så gjennomført at de ulike instrumentene, som banjoen og trombonen, bare kommer enda mer til sin rett i live-format. Det er ikke bare vokalisten som fortjener ros her, men samtlige musikere på scenen. Også de som er ansvarlige for alt tekniske med lyden kan klappe seg selv på skuldrene. Midtveis i konserten blir det nemlig tekniske problemer, da en jack i Mitlids gitar må byttes. Først blir han tilbudt Hans Olav Settems banjo, så konserten kan fortsette. Heldigvis klarer lydteknikerne å fikse problemet fort, og med en rimelig stressa vokalist, kan konserten fortsette. Det er så vakkert. Jeg vet man ikke skal banne i kirka, men det er ikke så mange andre fraser enn «jævlig bra» som strekker til for denne gigen.

Sjelden sitter man med gåsehud og tårer i øynene en hel konsert. Eneste unntaket jeg kan huske er Auroras opptreden i Nidarosdommen. Simen Mitlid minner faktisk mye om Aurora. Stemmen er minst like god, begge kommer fra et sted som heter Os. (Riktig nok to helt forskjellige plasser). Samtidig er det noe med artistenes tilstedeværelse som likner. Begge fremstår på scene som ydmyke, jordnære og litt rare. De naivistiske tekstene, den merkelige og til tider kleine humoren, deler de også. Den store forskjellen er dog at Aurora har slått gjennom (og selvsagt at Simen Mitlid er gutt og Aurora jente). Uansett tror vi i rubato. at det bare er et tidsspørsmål før resten av verden også innser hvilket fantastisk talent Simen Mitlid er.

At frontmannen for dette bandet faktisk må belage seg på å henge opp jakker for å strekke til økonomisk, er mer eller mindre latterlig. Repertoaret til Simen Mitlid er allerede imponerende, og jeg håper og tror at gutten fortsetter å lage musikk i fremtiden. Hvem skulle trodd at et besøk i kirka kunne gi meg så mye?

6/6