De tre musketerer i Kanaan kom på Blå-scenen akkurat sånn passe rockesene. Inne i lokalet hadde det begynt å spire et publikum, som forhåpentligvis var klare for store horisonter – for det var spådd lørdag kveld.
Kanaan setter utfor med røyk i ryggen, cruiser rolig. Den lille besetningen med det store lydbildet lar det sveve en stund, før de tar det opp og ut, slik at man ikke kan annet enn å la seg fange av de tusen kilo tunge bassriffene, de utfrika jazzrytmene, den flyvende gitaren med romklangen på full guffe – og ekkopedalen på full forvirring. Gitaren legger seg som bakteppe og tåke, i mens den hyler helt framme – og fy farao som Kanaan lar det svinge & rock n’ roll. Man blir helt sugd inn i det.
Bandet består av Eskild Myrvoll bak bassen, Ingvald Andre Vassbø på trommer og «på konferansier», Ask Vatn Strøm spiller gitar. Bandet omtaler eget uttrykk som «freeform psychedelia, inspirert av krautrock og pre-fusion jazz rock». Nå var denne salaten på banen i Oslo, med en nylig Europaturné i ryggen.
Konserten på Blå gikk kanskje ikke hundre prosent som smurt for Kanaan, for det ble en del teknisk trøbbel underveis. Heldigvis er det sånn man tar på sjarmen, og det syntes å gå helt fint. Det skal ikke stå på innsatsen, i hvert fall! Etter en liten pause hvor noen ble sendt til en av barene over gata for å spørre pent om å få låne en ny basstrommepedal, fortsatte Kanaan å ri deres fargerike og fengslende bølge. Guttene er virkelig inne på det, Kanaan er et band det er kult å stikke for å se, for de lever seg inn i det og er karismatiske; Ask Vatn Strøm vugger fram og tilbake som om han virkelig koser seg, Eskild Myrvoll tar noen koselige dansetrinn i sandalene sine, og Ingvald Andre Vassbø går bananas bak trommene, hvor han sparker både foran seg og bak seg. Han bruker stikkene med en blanding av vold og sensitivitet, mens han setter hodet på skakke og gaper som en abbor. Dette er god stil!
Klokka tjue på elleve takker Vassbø pent for seg og sine bandkamerater, før han introduserer kveldens siste stikk, «Double Sun», til jubelrop fra publikum. Den starter sart og ender opp i tunge riff, før gitaren vrir alt en annen veg når man tror det er slutt. Kanaan river i og lar låta vare helt til klokka elleve – og om du ikke kjente det krible i rockeføttene under Kanaan-konserten, er sjansen stor for at du er en slags statue.
Ryktene går om at bandet skulle til Sverige for å spille inn plate søndag dagen derpå; dette er en glad historie.
Tekst: David William Øynes Foto: Markus Lierhagen
