Ingrid Helene Håvik og Trond Bersu er duoen som sitter igjen med restene av det som en gang var norsk pops største suksessbedrift. Uten så mye som ett par smuler å avse til de tre andre de «tvang» ut av bandet, er de så heldige å ha fått beholde hele det tørre brødet selv. Eller kanskje jeg heller skal si loffen, for her var det ikke mye innhold å hente.
Tekst: Ida Thorstad
Det nye albumet deres «Uranium Heart» er deres fjerde plate, og på lørdag spilte de for et utsolgt spektrum. Med de foregående albumene «Camp Echo» og «Silent Treatment» -monumentale verker som kommer til å stå seg i all fremtid, er «Uranium Heart» dessverre blitt en tynn saus av designerpop i forhold. Albumet består omtrent bare av stillestående elektronikatoner som hver og en høres ut som om de skulle vært sistelåter. Sistelåter, heismusikk, rulletekstmusikk eller godnattsanger. Kall det hva du vil. Derimot virker elektronikalandskapet i låten «Egomaniac» rendyrket og gjennomført. Duoen legger seg på et nivå under denne låta, selv om det er på level med den de burde ligge.
Det er helt tydelig at de fortsatt har teken på å showe. Håvik kommer majestetisk glidende over scenen iført kappe og en maske av et dyrekranie. I stigende takt med de basstunge hjerteslagene fra et animert hjerte, tettes scenen av tåke. Ingrids enestående vokal fyller Spektrum, og varmen fra den kjente og kjære låta «Hiroshima» får publikum til å juble og danse.
Etter denne fantastiske åpningen ble det plutselig radiosilence i publikum. Mens Håvik skrek ut at hun trengte en «Revolution» satt jeg og funderte på hvorfor jeg nesten ikke så noe bevegelse i massen med mennesker foran scenen.
- Konklusjon nummer en: Publikum bestod av folk med EKSTREMT dårlig kondis.
- Konklusjon nummer to: Samtlige i crowden foran scenen hadde en pils i hver hånd så det rett og slett ble umulig å bevege seg.
- Konklusjon nummer tre: Det hele ble altfor distant og utroverdig slik at crowden ikke følte noe spesielt. I hvert fall ikke for å rykke i dansefoten.
Jeg konkluderte med at nummer 3 på lista ikke var helt på ville veier. Noe må virkelig ha gått i vranglås etter splitten i bandet. Det hele virket tomt og anspent, pakket inn i en sløv pop-tåke. Selv om alt er på plass -det storslåtte lysshowet, de visuelle effektene og Håvik som treffer dansetrinnene på alle mulige takter, mangler det på formidlingen. Konserten var ikke direkte dårlig, den var absolutt vakker og rørende. Kaskadeaktig traver den avgårde, mens alle sangene får vokse seg store og dirrende. Men det blir med det. Problemet er at det føles tomt. Tomt, og så altfor, altfor langt unna.
Veggen av distanse ble derimot skjøvet til side når Ingrid formidlet «God Don’Leave Me» fra deres forrige album. I denne låta kom endelig Highasakite slik vi kjenner dem frem. Håviks stemme løftet taket og pakket oss inn i en dyne av fløyel. Endelig føltes det trygt og hjemme. Dyna ble derimot revet vekk fra deg ganske kjapt da Bersu satt seg ned med kassegitaren og begynte å klimpre på «Uranium Heart». Den renvaska countrylåta føles malplassert på albumet, nesten som om noen skulle hijacked AUXen på fest.
De største høydepunktene av konserten ble nok faktisk servert under ekstranummeret. Her trillet «Since Last Wednesday», «Golden Ticket» og «Lover, Where Do You Live» frem som perler på en platinumsbelagt snor med swarovskikrystaller. Det hele ble mottatt med ekstatisk jubel og rungende allsang. Det var tydelig at publikum hadde ventet på dette lenge. Etter en hel konsert som aldri egentlig når klimaks, var det deilig å endelig få høre noe med sjel i. Highasakite har med full speed kastet dragen sin ut fra en klippe med store tanker om frisk luft og nye høyder, men feilberegnet grasalt med landingen.